S&P 500 falt, men de fleste amerikanske aksjer steg. Hvordan er det mulig?

S&P 500 måler utviklingen til 500 store amerikanske selskaper. Likevel betyr ikke det å være inkludert i samme indeks at hvert selskap bidrar likt til den daglige avkastningen.

Indeksen er vektet etter fri flyt-justert markedsverdi. Det betyr at et selskaps vekt avhenger av markedsverdien av aksjene som er tilgjengelige for offentlige investorer, snarere enn bare aksjekursen eller det faktum at det opptar én plass i indeksen.

Et selskap med høyere vekt har større effekt på indeksen når aksjen beveger seg med en gitt prosent. Et mindre selskap kan registrere en betydelig oppgang, men likevel bidra relativt lite til totalresultatet.

Indeksen måler derfor utviklingen til en portefølje med ulike store posisjoner. Å telle hvor mange aksjer som steg, svarer på et annet spørsmål enn å beregne hvor mye den porteføljen gikk opp eller ned.

Et flertall av vinnere kan likevel gi negativ avkastning

Tenk deg en hypotetisk indeks som inneholder ti selskaper.

To store selskaper representerer til sammen 60 % av verdien. De andre åtte utgjør de resterende 40 %. Anta at begge de store selskapene faller 3 %, mens hvert mindre selskap stiger 1 %.

Åtte av ti aksjer har steget. Likevel faller indeksen 1,4 %.

De større selskapene trekker 1,8 prosentpoeng fra avkastningen, mens de mindre selskapene bare legger til 0,4 prosentpoeng. Antallet vinnere kan ikke oppveie den større vekten til taperne.

Det samme prinsippet kan gjelde i en langt større indeks. Det fungerer også motsatt: sterke oppganger i noen få innflytelsesrike selskaper kan løfte referanseindeksen selv når de fleste komponentene faller.

Derfor kan en overskrift som «aksjer steg» eller «aksjer falt» utelate en viktig del av det som skjedde i løpet av handelsøkten.

Markedsbredde måler deltakelse

Markedsbredde beskriver hvor bredt en markedsbevegelse deles på tvers av enkeltaksjer.

Et av de enkleste målene sammenligner antallet stigende aksjer med antallet fallende aksjer i løpet av en økt. Hver aksje teller én gang, uavhengig av markedsverdi. Uendrede aksjer vurderes separat.

Advance/decline-linjen utvider denne tilnærmingen over tid. Den legger hver økts antall stigende aksjer minus fallende aksjer til en løpende sum, slik at investorer kan sammenligne deltakelse med indeksens retning.

Hvis en indeks når nye topper mens advance/decline-linjen svekkes, kan oppgangen være avhengig av en stadig mindre gruppe selskaper. Hvis indeksen faller mens flere aksjer begynner å stige, kan overskriftsfallet skjule bedret deltakelse.

Disse sammenligningene trenger et konsistent univers. Bredde på New York Stock Exchange, for eksempel, dekker en annen gruppe enn bredde innenfor S&P 500.

Et avvik identifiserer en forskjell mellom referanseindeksen og dens komponenter. Betydningen avhenger av om det vedvarer og hvilken annen dokumentasjon som følger med.

Lik vekt gir et annet syn på de samme selskapene

En nyttig sammenligning er S&P 500 Equal Weight Index.

Den inneholder de samme selskapene som den vanlige S&P 500, men gir hvert selskap omtrent 0,2 % vekt ved den kvartalsvise rebalanseringen. Mellom rebalanseringer driver disse vektene ettersom aksjekursene endrer seg.

Dette reduserer dominansen til de største selskapene og gir mindre komponenter mer innflytelse.

Når den vanlige S&P 500 faller mens den likt vektede motparten holder seg bedre, er det forenlig med relativ svakhet blant de tyngst vektede komponentene. Når begge faller kraftig, kan presset være mer utbredt.

Lik vekting endrer imidlertid også sektorvekter og eksponering mot selskapsstørrelse og investeringsstiler. Resultatforskjellen reflekterer derfor flere påvirkninger.

Sammenligningen gir et ekstra perspektiv på deltakelse. Den fastslår ikke at én versjon alltid vil gi bedre avkastning eller lavere volatilitet. Investorer ser på de samme selskapene gjennom to ulike sett med porteføljevekter.

Sektorrotasjon og bredt salg kan se like ut i overskriften

Et fall konsentrert i teknologi kan ha en helt annen betydning enn samtidig svakhet på tvers av teknologi, banker, industriselskaper og forbruksaksjer.

I den første situasjonen kan investorer revurdere én gruppes inntjening, verdsettelser eller finansieringsbehov, samtidig som de fortsatt er villige til å eie andre virksomheter. Det mønsteret kan være forenlig med sektorrotasjon, som betyr en endring i hvilke deler av markedet investorer foretrekker.

I den andre sprer tapene seg på tvers av bransjer med ulike forretningsmodeller og økonomiske sensitivitet. Det tyder på bredere press på aksjer.

For å skille disse situasjonene hjelper det å undersøke sektorutvikling sammen med deltakelse over flere økter. Styrke på tvers av flere sektorer gir annen dokumentasjon enn robusthet i bare en liten defensiv gruppe.

Rotasjon kan også utvikle seg til bredere salg hvis den opprinnelige bekymringen sprer seg. Bedret bredde i én økt beskriver derfor den dagens deltakelse; hvor varig den er, krever ytterligere bekreftelse.

Mange beholdninger kan likevel gi konsentrert eksponering

Skillet mellom antall selskaper og selskapsvekt betyr også noe for porteføljer.

En investor kan eie et bredt indeksfond, et teknologifond og flere individuelle teknologiaksjer. Disse fremstår som separate investeringer, men deres største underliggende posisjoner kan overlappe.

Hvis de samme selskapene utgjør betydelige andeler av hver beholdning, kan porteføljen bli mer avhengig av deres utvikling enn antallet investeringer tilsier.

En nyttig vurdering undersøker derfor de samlede vektene av underliggende selskaper og sektorer. Den vurderer også om virksomheter er avhengige av lignende kilder til etterspørsel, finansieringsforhold eller investeringsutgifter.

Diversifisering på tvers av mange navn kan redusere avhengigheten av et enkelt selskap. Effekten er mer begrenset når noen få store posisjoner dominerer, eller flere beholdninger reagerer på det samme økonomiske presset.

Det relevante spørsmålet er hvor mye av porteføljens resultat som avhenger av hver eksponering.

Hva bør du ta med deg fra dette?

Økten 22. oktober illustrerer hvorfor den daglige endringen i en indeks bare gir en del av markedsbildet.

Ved siden av den endringen kan investorer undersøke stigende versus fallende aksjer, den likt vektede indeksen, sektordeltakelse og andelen komponenter som handles over sine egne 50-dagers eller 200-dagers glidende gjennomsnitt.

Disse målene beskriver ulike ting. Daglige oppganger viser den øktens retning. Å handle over et glidende gjennomsnitt viser en aksjes posisjon relativt til dens nylige prishistorikk; det betyr ikke at aksjen steg den dagen.

Bredde har også begrensninger. Smal ledelse kan vedvare, og avvik gir ikke en pålitelig dato for en vending. Sterkere deltakelse må vurderes sammen med pristrender, inntjening og finansielle forhold.

For en investor eller trader er det derfor nyttig å spørre hvor mye indeksen beveget seg, hvilke selskaper som drev den, og hvor bredt den bevegelsen ble delt.

Advarsel! Dette materialet er ikke ment som investeringsråd. Tidligere resultater garanterer ikke fremtidig avkastning. Investering i utenlandsk valuta kan påvirke avkastningen din på grunn av svingninger. Enhver transaksjon i verdipapirer kan resultere i både gevinst og tap. Forutsetningene og forventningene som er angitt i dette materialet, er kun estimater som kanskje ikke er nøyaktige og kan endres avhengig av gjeldende økonomiske forhold. Disse uttalelsene garanterer ikke fremtidig avkastning.